Hvem fyller vakuumet?

God morgen, kjære lesere,

Her er den kommenterte oversikten over dagens tema:

HVA VAR?

Partikongresser er høye kontorer for representativt demokrati, og i disse høstdagene opplever vi det ene høyeste etter det andre. For en uke siden ble det grønne partiet: oppstemt av valg- og meningsmålsresultater, delegatene bak deres lederduo Baerbock / Habeck meldte seg inn i rekkene og drømte om fremtidens modige nye verden. Klimaet reddes takket være en koalisjonutgang og mange forbud, borgerne lever godt i harmoni med miljøet, fred mellom stater og kulturer råder. Amen! Den honning-søte stemningen var så euforisk at prisen og fallgruvene til den radikale sosiale transformasjonen knapt spilte noen rolle. Kritikere klaget over en sosioøkologisk luftlåspolitikk med liten hensyn til gjennomførbarhet, middelklasse og pengepolitiske spørsmål.

Markus Söders tale rev CDU-delegatene av stolene sine. (Kilde: dpa / Kay Nietfeld) Markus Söders tale rev CDU-delegatene av stolene sine. (Kilde: Kay Nietfeld / dpa)

Forrige fredag ​​var da partykonvensjonen til CDU: et kollektivt søk etter mening, overskygget av maktkampen om forbundskandidat. Annegret Kramp-Karrenbauer reddet sjefstillingen sin med en dyktig manøver. Etter en lang tale tilbød hun sine kritikere fratreden – hvorpå det overveldede flertallet visste hvordan de skulle hjelpe, men å styrke ryggen demonstrativt. Større enn motet til å gjøre opprør er i CDU frykten for å bli oppfattet av innbyggerne som en like sprø gjeng som SPD og gått i valgurnene. Så til og med Diabolus Friedrich Merz gjorde kowtowing.

At håpefulle til den skuffede CDUleren nå gir fred, forventes ikke til tross for hans trosbekjennelse. Snarere er det sannsynlig at han i de kommende månedene vil fortsette å plage dekningen mot den føderale regjeringen. Så han møter ikke bare sin gamle rival Angela Merkel, hvis stillhet øker sterkere fra dag til dag. Han møter også Merkels pålitelige AKK. Forsvarsministerens svakhet er også styrken til helseministeren: Jens Spahn står over tingene og setter flittig av sin politiske oppgaveliste. I bakgrunnen lurer Armin Laschet, leder for den mektigste statsforeningen NRW. Nordlys Daniel Günther viser derimot ingen ambisjoner om mer føderal innflytelse; noen opplever at han la lyset sitt under bøsselen. Alle CDU-storheter blir overgått av den nye stjernen i Unionen: CSU-sjef Markus Söder har gledet delegatene til søsterpartiet med en finurlig tale – og dermed avslørt hva CDU-sjefen mangler i karisma og repartee. Konklusjon: Maktkampen for forbundskanslerkandidaten blir utsatt, men ikke opphevet.

______________________________

HVA ER PÅ?

Tino Chrupalla er Alexander Gaulands foretrukne kandidat for partiets presidentskap. (Kilde: imago-bilder) Tino Chrupalla er Alexander Gaulands foretrukne kandidat for partipresidentskapet. (Kilde: imago bilder)

Med maktkamp kjenner også AfD, som også møtes neste helg til feststevnet. Forledet av valgsuksessene i Østen, mener ledelsen seg allerede på vei til å erstatte CDU som en høyreekstrem konservativ styrke. For det første overser hun hvor mange borgere som blir avskrekket av de ekstreme høyresidensstrømmene i partiet og den irriterende retorikken til noen funksjonærer som Alice Weidel og Björn Höcke. For det andre truer den arbeidskrevende disiplinen med å sprekke, fordi nok en gang stiller lederskapsspørsmålet: Den aldrende partileder Alexander Gauland ønsker å trekke seg – men bare hvis hans foretrukne kandidat Tino Chrupalla fra Sachsen kan rykke opp. Jorg Meuthen skal forbli medpartileder.

Manøveren er risikabel, da Meuthen er kontroversiell og Chrupalla regnes som blek. Den ytterste høyre «fløyen» trommer for Andreas Kalbitz fra Brandenburg og Frank Pasemann fra Sachsen-Anhalt. Moderateriene støtter Dana Guth fra Niedersachsen, Uwe Junge fra Rheinland-Pfalz, Gerd Pazderski fra Berlin og Kay Gottschalk fra NRW. Mange navn, mye rastløshet. Til slutt kan det være en hugging og sviende, noe som igjen bekrefter bildet av et parti som vakler mellom kaos og ytterpunkter.